Ny US DoD Cyber Strategi

Det er 4 år siden US Department of Defence ga ut sin "Strategy for Operating in Cyberspace". Strategien fra 2011 er generelt oppfattet som en relativt vag strategi, og hendelser og avsløringer i årene etter har vist at det lå langt mer under panseret enn det strategien ga inntrykk av.

23. april 2015 presenterte Ash Carter (Secretary of Defense) en ny strategi som er langt mer eksplisitt enn den forrige. Den både utpeker hvilke nasjoner som er hovedmotstandere i cyberkonfliktene (Russland, Kina, Nord Korea og Iran), hvilke cyberkapabiliteter USA skal ha og hvordan disse skal brukes.

Det er åpenbart at hele strategien skal bidra til å oppnå et overordnet strategisk mål: Den skal forsterke avskrekking som et utenrikspolitisk virkemiddel.

Hvorfor skal Norge bry seg om at USA har fornyet sin strategi?

Det er det flere grunner til. For det første er det klokt å vite hvordan våre allierte tenker i sin forsvars og utenrikspolitikk. Men mer nærliggende handler det om at vi ser til USA når vi selv skal utvikle doktriner og kapasiteter. Vår egen Nasjonale strategi for informasjonssikkerhet fra 2012 kan ikke sammenlignes direkte med den amerikanske (Forsvaret er ikke en del av vår strategi), men det er åpenbart at man har sett til den amerikanske strategien da den ble skrevet. Vil vi se en endring i retning av den nye amerikanske strategien når Norge skal revidere sin cyberstrategi?

Strategien definerer tre hovedaktiviteter innen cybersikkerhet:

1. Information sharing and interagency coordination
   Deling av trussel- og sårbarhetsinformasjon står sentralt, men det handler også om å dele kunnskap om "best practice" innen forebygging og håndtering.
2. Build bridges to the private sector
   Internett eies og opereres først og fremst av privat sektor. DoD vil gjennom samarbeid bidra til at privat sektor settes i stand til å beskytte seg selv. Parallellene til våre egne forhold er åpenbare.
3. Building alliances, coalitions and partnerships abroad
   Samarbeid med allierte skal bidra til å motvirke trusler utenfor USA. "Five-eyes" nasjonene er nevnt, men også Midtøsten, Asia-Pacific og Europa.

Strategien definerer tre primære oppdrag:

1. DoD must defend its own networks, systems and information
2. DoD must be prepared to defend the United States and its interests against cyberattacks of significant consequence
3. If directed by The President or the Secretary of Defence, DoD must be able to provide integrated cyber capabilities to support military operations and contingency plans.

Deretter beskrives en ny "Cyber Mission Force" og det defineres fem strategiske målsettinger:

1. Build and maintain ready forces and capabilities to conduct cyberspace operations
   DoD må ha styrker og personell som er utdannet, trent og utrustet til å kunne utføre cyberoperasjoner.
2. Defend the DoD networks, secure DoD data and mitigate risks to DoD missions
   DoD sine nettverk er for store og komplekse til at alle sårbarheter kan fjernes eller til at alle trusler kan motstås (Høres dette kjent ut?). En skal derfor identifisere, prioritere og forsvare de nettverk og data som er mest kritiske for operasjonene.
3. Be prepared to defend the U.S. homeland and U.S. vital interests from disruptive or destructive cyberattacks of significant consequence
   DoD kan ikke alene beskytte hele USA og alle dets virksomheter og interesser. Det skal derfor satses på å bygge sterke partnerskap med alle aktører som kan bidra til å forsvare nasjonen.
4. Build and maintain viable cyber options and plan to use those options to control conflict escalation and to shape the conflict environment at all stages
   USA skal kunne bruke offensive cyberkapasiteter til å kontrollere eskalering av enhver konflikt. Bruken av kapasitetene skal planlegges og synkroniseres med kinetiske operasjoner av alle typer.
5. Build and maintain robust internationally alliances and partnerships to deter shared threats and increase international security and stability.
   Alle tre overnevnte oppdrag krever et tett samarbeid med allierte, og USA vil utvikle et dypere operativt samarbeid der de ser det som hensiktsmessig.

Mye i strategien krever mer utdypende vurderinger og kommentarer, og det tenker jeg å gjøre. Avslutningsvis noen sitater fra dokumentet:

Attribution is a fundamental part of an effective cyber deterrence strategy as anonymity enables malicious cyber activity by state and non-state groups. On matters of intelligence, attribution, and warning, DoD and the intelligence community have invested significantly in all source collection, analysis, and dissemination capabilities, all of which reduce the anonymity of state and non-state actor activity in cyberspace. Intelligence and attribution capabilities help to unmask an actor’s cyber persona, identify the attack’s point of origin, and determine tactics, techniques, and procedures. Attribution enables the Defense Department or other agencies to conduct response and denial operations against an incoming cyberattack.  

To operate effectively in cyberspace DoD requires cyber intelligence and warning and shared situational awareness through all phases of a potential operation.

As DoD builds its Cyber Mission Force and overall capabilities, DoD assumes that the deterrence of cyberattacks on U.S. interests will not be achieved through the articulation of cyber policies alone, but through the totality of U.S. actions, including declaratory policy, substantial indications and warning capabilities, defensive posture, effective response procedures, and the overall resiliency of U.S. networks and systems. 

Linker:
The DoD Cyber Strategy (2015)
U.S. Department of Defense Strategy for Operating in Cyberspace (2011)
Nasjonal Strategi for Informasjonssikkerhet

Min kommentar til den nasjonale strategien for informasjonssikkerhet

FDs Cyberretningslinjer

Forsvarsdepartementet ga 1. mars ut sine retningslinjer for informasjonssikkerhet og cyberoperasjoner i forsvarssektoren. Retningslinjene gjelder for FD og undrlagte etater, hvilket vil si Forsvaret, Forsvarsbygg, FFI og NSM.

Jeg har selv vært involvert i arbeidet med retningslinjene siden våren 2012, og det var store forventninger knyttet til dem fra alle som har deltatt.

Retningslinjene kan bli bedre på enkelte punkter, men tar også vår sektor noen steg videre. Jeg tenker da på at vi har fått på plass et mer felles begrepsapparat, og at ansvars og oppgavefordelingen er mer avklart.

For meg er likevel skillet mellom informasjonssikkerhet og cyberoperasjoner det viktigste. Vi er midt i en utvikling der cyber defence/defensive cyberoperasjoner/computer network defence blir forstått i en annen kontekst enn før. Det er fortsatt mange meninger om dette, og det er derfor bra at cyberretningslinjene er tydelige på dette.

Les hele dokumentet her: FDs Cyberretningslinjer

Bad Decisions Made Faster: How Qualitative Security Risk Assessments Are Making Things Worse

Derek Brink har skrevet et blogginnlegg for RSA hvor han hevder at kvalitative risikoanalyser fører til dårlige beslutninger.

https://blogs.rsa.com/bad-decisions-made-faster-qualitative-security-risk-assessments-making-things-worse/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=bad-decisions-made-faster-qualitative-security-risk-assessments-making-things-worse

Argumentet er at man konstruerer risikomatriser (ja, du har sikkert sett disse 5x5 matrisene med grønne, gule og røde felter) som danner grunnlaget for beslutninger. Nivåene for risiko er som regel av typen "lav, medium,høy".

Vi må først se på det sistnevnte. Det finnes flere typer skalaer, og hvilken du bruker, og ikke minst hvordan du bruker de, har stor betydning.

Nominell skala: Dette er en kvalitativ skala som kan brukes til å skille ulike typer forekomster fra hverandre. "Orange, Brun, Sort". En kan ikke si at Orange er mer, mindre, bedre eller dårligere enn brun. De er bare forskjellige. Innen cyber defence kan denne skalaen brukes til å opprette ulike typer/klasser av angrep. "Mail-baserte angrep" og "Web-baserte angrep" for å si det enkelt.

Ordinal skala: Dette er en kvalitativ skala som kan brukes til å ordne forekomster i forhold til hverandre. "Low, medium, high". Low er mindre enn medium, som er mindre enn high. En kan ikke fastsette avstand mellom nivåene (medium kan være dobbelt så mye som low, men high kan være fire ganger så mye som medium). Det betyr at man feks ikke kan beregne standardavvik. Dette er svært viktig å merke seg.

Interval skala: Dette er en kvantitativ skala hvor man kan bruke aritmetiske metoder for analyse og beregning. Celcius temperaturskala er et eksempel på en slik skala. En kan ikke beregne ratio for forekomster i en slik skala. (En risiko med 50 poeng, er ikke nødvendigvis dobbelt så høy som en med 25 poeng)

Ratio skala: Dette er en kvantitativ skala hvor ratio mellom forekomster kan beregnes. En slik skala har et definert nullpunkt, slik at ratio for forekomster kan beregner i forhold til dette. Kelvin temperaturskala er et eksempel på dette.

Brink har jo rett i at en ordinal skala er kvalitativ, men som jeg har skrevet om i denne bloggen tidligere så er ikke problemet skalaen i seg selv, men hvordan den brukes. Når man tvinges til å bruke aritmetiske metoder (verktøy og algoritmer) så blir det som regel slik at man tilordner verdier (poeng) til nivåene i skalaen, slik at man kan gjøre kalkulasjoner. Dette er en grov feil som må unngås for enhver pris. Som jeg har skrevet om tidligere, dette skyldes at metodene fra et helt annet område (quality management) brukes for cyber defence/cybersikkerhet der vi står over for en motstander med intensjon og evne, ikke tilfeldige feil i en produksjonsprosess.

Det er ikke uvanlig å se ordinal skalaen i bruk i ekte kvalitative risikovurderinger, og jeg mener bestemt at det er nyttig å bruke en slik skala der. I slike risikovurderinger faller man ikke for fristelsen til å poengsette nivåene og å dytte dem inn i de meningsløse 5x5 matrisene.

Ny Nederlandsk Cyberstrategi

Nederland har revidert sin cyberstrategi, og denne er på mange måter alt det vår nasjonale strategi for informasjonssikkerhet ikke er. Den favner mer helhetlig enn vår strategi, er ikke utydelig pga eksisterende strukturer og omfatter både privat næringsliv, sivile myndigheter og militær sektor.

Det er verdt å merke seg at den på en ganske god måte forsøker å balansere hensynet til både sikkerhet og personvern.

Les hele strategien her:

New cyber security strategy strengthens cooperation between government and businesses

FFI Forum - Cybermakt

Jeg prøver å holde tungen rett i munnen når jeg skriver denne bloggen fordi jeg ikke er ansatt i Cyberforsvaret til å uttale meg på vegne av organinasjonen. Noen ganger kan det være vanskelig å trekke en klar grense for når jeg uttaler meg som fagperson, og når jeg taler arbeidsgivers sak. Dette er en av de gangene.

Cyberforsvaret har bestillt "Cybermakt-studien" fra FFI, og jeg var sendt til FFI Forum 26 november for å gi Cyberforsvarets kommentarer til FFIs presentasjon av studien. Interessen for FFI Forum var stor denne gangen, med ca 120 påmeldte. I salen var også media, men jeg har ikke sett saken gjengitt i avisene.

(Foto: FFI)

FFI har lagt ut en sak om presentasjonen her:

Hva cybermakt kan bety

Den første Cybermakt-rapporten er gradert, så jeg vil ikke gå inn i detaljene i denne. Det vi fikk presentert fra FFI var en slags oppsummering av hvilke egenskaper cyberdomenet har, og hva dette betyr for militær maktanvendelse i dette domenet. Cyberforsvaret har støttet inneholdet i rapporten, og mener at det er svært viktig med en grundig forskningbase for doktrineutvikling og utvikling av militære kapabiliteter.
Som jeg sa under FFI Forum så tror vi at utviklingen i både cyberdomenet og måten vi tenker rundt militærmakt i domenet vil endre seg. Trolig mer enn vi er i stand til å forutse nå. Det er vanlig å sammenligne cyberdomenets rolle nå, med slik luftdomenets rolle var for 100 år siden. Den gang var det ingen som kunne forutse hvordan luftmakt anno 2013 ville fortone seg. Det er ikke urimelig å mene at f.eks. politiske eller teknologiske endringer kan få betydning for bruk av militærmakt i dette domenet.

Jeg har lyst til å kommentere noen påstander fra presentasjonen. Under overskriften "Hva er Forsvarets rolle?" ble det hevdet at Forsvaret i liten grad kunne rykke ut for å overta drifts-oppgavene til aktørene som eier og drifter nasjonal kritisk infrastruktur. Dette er selvfølgelig helt riktig, og det er heller ingen som har påstått av Forsvaret kan eller vil gjøre det. I andre land vurderer man "cyber-reservister", personell som i en nasjonal krisesituasjon underlegges militær ledelse, men  som fortsetter i den jobben de har. f.eks. som driftsansvarlig eller sikkerhetsekspert i en eier av kritisk infrastruktur. Anders Werp fra Høyre nevnte dette som en mulighet også her, uten at det er tatt noen beslutning på dette.

FFI satte det på spissen og mente at vi ikke kan sammenligne den bistand som Forsvaret gir på andre områder, med den bistand som Forsvaret kan gi i cyber-kriser. "Et helikopter er et helikopter, og flyr personell eller materiell fra A til B. Cyberkapabiliteter er mer spesialiserte". Om analogien er god eller ikke kan sikkert diskuteres, alle helikoptere kan ikke nødvendigvis brukes til alle formål. Og slik er det jo med cyberkapabiliteter også. Forsvarets kapabiliteter er dimensjonert og tilpasset Forsvarets behov, og de skal primært brukes til å beskytte Forsvarets egne datanettverk og informasjonssystemer mot cyberangrep (vi kaller det helst cyberhendelser.. et angrep er noe langt mer alvorlig i vår terminologi).

Men; I en nasjonal krise er det mulig for sivile myndigheter å bruke disse kapabilitetene. Kapabilitetene er mobile, og kan brukes over hele landet. Det er åpenbart både tekniske og andre begrensninger for når og hvor de kan settes inn, men det vil i så fall være en vurdering i den situasjonen man er i.

Såvidt jeg vet er det kun Forsvaret som har slike kapabiliteter i Norge. Vi vet at andre nasjoner ikke har slike kapabiliteter, og NATO har først nylig etablert en tilsvarende evne. Men fungerer det? Her er noen av de erfaringene jeg har gjort meg gjennom de siste ti årene:

• De har vært brukt med stor suksess i Forsvarets egne nettverk i både inn og utland
• De har vært brukt med stor suksess i sivile aktørers nettverk under øvelser
• Konseptet med mobile kapasiteter ble f.eks. brukt under øvelse Locked Shields 2012, hvor cyber defence laget som vant satte inn medbrakt utstyr som satte dem i stand til å håndtere situasjonen. Dette var utstyr som ble satt inn i et nettverk som var ukjent for dem inntil like før øvelsen startet. 
• Det krever mye øving og trening for å mestre dette, og trolig også for å forstå muligheter, begrensninger og betydningen av å være i stand til å gjøre dette.

I tillegg til slike cyber defence kapabiliteter, har Forsvaret også (selvfølgelig) kapabiliteter for å etablere, forlenge, forsterke og endre "cyberspace" iht. våre operative behov. 

NSM har i sin blogg fokusert på begrensningene for slike kapabiliteter, og det synes jeg er synd ettersom de som koordineringsansvarlig for alvorlige cyberangrep burde ha satt seg mer inn i hvilke muligheter Forsvarets kapabiliteter kan gi. Jeg synes også det er litt rart, siden NSM også har vært med Forsvaret på øvelser både nasjonalt og i NATO, og selv observert disse i bruk.

NSM sitt blogginnlegg er her:
Lite sannsynlig med cyberkrig og -terror

I forkant av konferansen ble jeg bedt om å svare på noen spørsmål som kunne komme opp i paneldebatten. Disse ble ikke tatt opp spesifikt, men jeg deler dem gjerne her:

Hva er den største utfordringen i cyberdomenet?

Håndteringsevnen for alvorlige og sektorovergripende hendelser. Det er uavklarte spørsmål i grensegangen mellom håndtering av samfunnssikkerhet og statssikkerhet. Hvor alvorlig skal en hendelse være for at Forsvaret skal overta håndteringen, eller støtte sivil sektor i håndteringen? Vi mangler en nasjonal strategi som adresserer dette.

Sektorprinsippet vs prinsippet om samhandling. Her har vi ikke kommet spesielt langt.

Hvordan kan og bør Forsvaret bistå cybersikkerheten i det sivile samfunnet under kriser? 

Forsvaret har kapabiliteter som kan settes inn for å støtte sivile myndigheter under kriser. Forutsetter da at det er snakk om normal bistand. Dette kan være cyber defence kapabiliteter hvor vi kan deployere personell og utstyr som kan bistå i håndtering av slike hendelser, eller det kan være andre mobile ressurser som kan brukes til å etablere, tilpasse og utvide cyberdomenet i en slik situasjon.

For statssikkerhetstruende hendelser, må Forsvaret være i stand til å overta ledelsen av håndteringen av slike cyberkriser.

Kan Norge alene løse kompetansemangelen rundt cybersikkerhet?

Vi ser en satsning på forskning innen dette feltet, der flere av de store aktørene for eksempel støtter forskningssenteret på Gjøvik. NORSIS har i mange år gjort en god jobb med å heve den generelle forståelsen, og det er flere utdanningsløp spesifikt for informasjonssikkerhet. I Forsvaret har sin Forsvarets ingeniørhøgskole, som utdanner ingeniører og ledere i hele bredden av defensive cyberoperasjoner. Personell som er utdannet ved FIH er svært ettertraktet i sivil sektor, og styrker en rekke leverandører av sikkerhetstjenester og "CERT-funksjoner" i en rekke virksomheter.

En kan nok hevde at vi ikke utdanner tilstrekkelig til å møte behovene, men en kan samtidig spørre om vi er organisert på den mest hensiktsmessige måten. Å etablere en enhet som har evne til å håndtere alvorlige cyberangrep mot virksomheten er svært ressurskrevende. Dersom alle virksomheter skal ha sine egne håndteringsenheter, er vi ikke i nærheten av å utdanne nok personell av denne typen.

Avslutningsvis vil jeg si at Anders Werp nevnte at regjeringen har som intensjon å styrke justissektoren med tanke på å kunne håndtere alvorlige cyberangrep/kriminalitet. For meg virker det fornuftig, og det er i så fall en videreføring av det som ble påbegynt i den nasjonale strategien for informasjonssikkerhet som vi fikk for et år siden. Les mine kommentarer fra den gang her:

Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet

3 Big Mistakes In Incident Response

I denne artikkelen presenteres det tre av de største feilene en kan gjøre når man håndterer cyberangrep.

http://www.darkreading.com/management/3-big-mistakes-in-incident-response/240154817/

Synes artikkelen i utgangspunktet er god. Hovedtema er at manglende SA (Situational Awareness) fører til feil beslutning. Det er imidlertid ikke alt jeg er enig i:

1. ASSuming It's An APT.
Budskapet er at selv om "it walks like a duck, its not a duck". Det er jo åpenbart mulig at "vanlige kriminelle" etterligner TTP'ene til etterretningsorganisasjoner og andre offensive cyberkapabiliteter, men er det grunn god nok til å la være å undersøke om en hendelse kan være utført av sistnevnte aktører?
Selvfølgelig ikke. Jeg mener at det tradisjonelle måten å tenke eskalering, ikke fungerer i en Cyber Defence organisasjon. Hendelseshåndtering som skjer i driftsorganisasjoner kan være organisert slik at den som trenger hjelp først kommer i kontakt med helpdesk. Denne kan være bemannet med personell som har mindre utdanning og erfaring enn det som kreves for å løse mer komplekse problemer. Hvorfor? Jo fordi at de aller fleste hendelsene kan løses med en "mekanisk" tilnærming til problemløsning. Det er derfor de utstyrt med flytskjema for problemløsning, og det er derfor du må snakke med noen andre hvis flytskjema ikke løser problemet. Eskalering funker for disse problemene.

For en Cyber Defence analytiker derimot, er det behov for at eksperten er i fremste rekke. Det krever mye kunnskap og mye erfaring for å kunne avgjøre om et stykke data/informasjon er relevant eller ikke. Jeg er blitt fortalt at akuttmottaket på sykehuset fungerer på samme måte. Det er eksperten som undersøker deg først. Det er vesentlig å finne ut om du bare har brukket armen i den bilulykken, eller om du også har en langt mer alvorlig hodeskade som skal behandles først.

Derfor skal Cyber Defence analytikeren undersøke saken først, og hver sak må behandles som om det er en avansert motstander en står over for.

2. Not Monitoring Traffic.
Sikkerhetsovervåking bygger SA. Det er ingen vei utenom. Vil du vite hva som skjer i nettverkene dine, så må du overvåke dem. Uten overvåking har du ingen evne til å håndtere hendelser. Er forøvrig helt enig i hva artikkelen skriver om Netflow analyse. Om jeg måtte velge kun ett verktøy for overvåking, ville det vært Netflow-analyse.

3. Focusing Only On The Malware. 
Selv om jeg er enig i at en ikke bør fokusere på malware alene, synes jeg artikkelen bommer med begrunnelsen. Malware-analyse kan være et viktig bidrag til å avdekke motstanders intensjon, kapabilitet og kapasitet. Det kan bidra til å avdekke hvilken informasjon som er kompromittert eller ødelagt, og hvilken som ikke er det. Å si at malware-analyse ikke kan gi deg "root cause" er direkte feil.

Til slutt en påstand fra artikkelen som jeg ikke kan la passere:

But identifying the attacker is not straightforward in cyberattacks, and incident response isn't about ID'ing the individual attackers, anyway, Cylance's Shook says.

Dette utsagnet plasserer "incident response" nærmere tradisjonell informasjonssystemsikkerhet, enn slik jeg tenker rundt cyber defence. For sistnevnte handler det åpenbart om å forsøke å identifisere hvem motstanderen er, hva han vil, hvilke kapabiliteter og kapasiteter han har. Det er blant annet her at Cyber Defence skiller seg ut fra informasjonssystemsikkerhet.

Komplekse adaptive systemer

Denne artikkelen diskuterer noen av problemene med komplekse adaptive systemer.

http://www.sciencedaily.com/releases/2013/05/130501131943.htm

Et av karakteristikaene ved slike systemer (skalarfrie nettverk) er at de en motstandsdyktige mot tilfeldige angrep, men sårbare mot målrettede angrep. Det globale internettet er et slike system.

I artikkelen foreslås det noen tiltak, blant annet å redusere størrelsen og konnektiviteten i slike nettverk. Det har jeg liten tro på, for det er jo nettopp "emergent properties" i slike netverk som gir effekt. Da er både størrelsen og effektiviteten vesentlige faktorer.